Jens Bjørneboe gjorde et voldsomt inntrykk på meg da jeg som 16-åring for første gang snublet over han gjennom "Jonas". Det var i norsken og læreren ba klassen om å lese første roman i videregående skole. Bjørneboes anarkisme traff 16-åringen rett i hjertet, og de neste årene var jeg systemkritiker og skeptisk til alt som liknet på autoriteter. Ikke det at noen andre merket det, jeg opponerte aldri verken mot lærere eller politi, men innerst inne luktet jeg både på kommunisme og rød valgallianse.
I dag har Bjørneboe nesten blitt borte, eller kan han vekke til liv opprøret i sønner og døtre av generasjon X? Er ikke det for galt? Gamle Bjørneboe bør fortsatt kunne trigge 16-åringer!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar